Outsourcing og nearshoring

Outsourcig er etter hvert blitt et etablert begrep for utsetting av interne funksjoner til eksterne tjenesteleverandører.

I starten var det stort sett enkle oppgaver og funksjoner som ble satt ut til lokale tjenesteleverandører for å spare penger. Renhold og kantinedrift er eksempler på slike funksjoner som mange selskap har outsourcet.

Dette ble snart fulgt av mer kompetansekrevende funksjoner, som regnskap og IT drift.

Outsourcing av produktutvikling begynte med at oppgaver ble satt ut til norske tjenesteleverandører. Etter hvert ble det populært å outsource programvareutvikling til land i Asia, som India og Bangladesh.

Kostnadsnivået i disse landene var bare en brøkdel av det norske, og mange ble derfor fristet til å prøve seg.

Prosjektene gikk imidlertid ikke alltid like smertefritt. Tids og kulturforskjeller forsterket problemene som normalt oppstår i de fleste prosjekt, og resulterte ofte i mange ekstra runder med opprettinger og korreksjoner. Etter en del prøving og feiling, går nye prosjekter nå stort sett bedre.

Paralellt med at erfaringene med outsourcing har øket, har også kravene til lønnsomhet og fleksibilitet øket i de fleste bransjer.

Dette skyldes primært en stadig sterkere internasjonal konkurranse, men er i det siste også forsterket av den økonomiske nedgangen.

Denne kombinasjonen av større erfaring og strengere lønnsomhetskrav gjør at både omfanget av, og kompleksiteten på, de oppgaver og tjenester som settes ut stadig øker.

Med outsourcing av mer komplekse oppgaver, øker også kravet til tjenesteleverandørene.

Det er ikke nok å sende en spesifikasjon og håpe det beste.

For å kunne løse komplekse oppgaver, er det nødvendig med både høy kompetanse hos tjenesteleverandør og tett dialog mellom kunde og leverandør.

For å unngå unødige gnisninger er det i tillegg viktig at tjenesteleverandør har forståelse for kundens ønsker og behov, slik at prosjektene kan tilrettelegges og kjøres på en for begge parter best mulig måte.

Etter hvert som slike tilleggskrav og ønsker har kommet opp i tillegg til de rent økonomiske motivene, har fokus mer og mer blitt rettet mot tjenesteleverandører i det tidligere østeuropa.

De har noen viktige fortrinn i forhold til konkurrenter i Asia:

• Godt utbygd skolesystem
• Høyt teknologisk nivå
• Geografisk nærhet
• Tilnærmet samme tidssone ( + 1 time i forhold til Norge)
• Stor felles europeisk kulturarv
• Mange felles verdier og holdninger

Rent kostnadsmessig, time for time, ligger østeuropa stort sett noe over Asia. I de fleste tilfelle kompenseres dette imidlertid med god margin av forholdene nevnt over.

For å skille outsourcing til østeuropa fra annen outsourcing, er det innført et nytt begrep, nearshoring, som betyr outsourcing til nærliggende land.

Selv om landene i den tidligere østblokken har gjort store fremskritt siden murens fall, er de imidlertid enda ikke helt på linje med vesteuropa, verken kostnadsmessig eller administrativt.

Dette gjelder også landenes juridiske systemer, og da særlig i land utenfor EU. Det er ikke alltid man får rett, selv om man i følge vestlig lov og rettspraksis skulle hatt rett.

Telenors problemer i Russland er et godt eksempel på dette.

Ved å velge tjenesteleverandører med hovedkontor i et EU land, unngås usikkerheten rundt lokal lovgivning og håndheving av denne. Dette gir større trygghet for kundene enn om de kan risikere å måtte forholde seg til de juridiske systemene i land utenfor EU.

Et annet forhold som også er viktig når det gjelder samarbeide med tjenesteleverandører i østeuropa, er personlige relasjoner. Det er som regel lettere for personer som kjenner hverandre å oppklare misforståelser og løse enventuelle konflikter, enn det er for to mer fjerntstående parter uten tilsvarende kjennskap til hverandres holdninger og preferanser.

Ved å kjøre prosjektene gjennom en lokal representant, som Mikro-Idé, med gode kontakter hos tjenesteleverandøren, reduseres derfor både usikkerhet og risiko